INNHOLDÅrgang 18. Onsdag 22. November 2017  [ 716 ]  

Registrer deg for nyhetsbrev fra The Viking & Scandinavian Expats Club. Få det direkte på din epost.
  



NorskSvenskaDansk

 


 
Hvordan det var og er å leve i Issan…
Min kone kommer fra en liten fjellandsby oppe i Isaan mer bestemt Chaiaphum.
Thailand er i en ENORM "støpeskje" og utvikler seg raskt utrolig raskt.

Litt vemodig å se dette, kanskje litt trist også. Ikke for menneskene ikke skal få det mer bekvemt, men for de mister sin naturlige glede som går over i kravmentalitet.

Første tiden vi levde sammen, så satt vi i sengen om kvelden og pratet sammen. Hun om sin barndom og oppvekst og jeg om min. Vi lærte hverandre å kjenne på disse pratestundene hver kveld. Jeg forsto jo også mye av det som irriterer nordmenn her. Korker som ikke settes godt på flaska, slik at den går i gulvet med ett brak. Ikke hver gang kjøleskapsdør ble lukket, når flaska ble satt inn igjen. Dører som aldri lukkes skikkelig, men står og slamrer i vinden. Dørmatta som er full av sølete sko, slik at man ikke får tørket føttene på den. Lys som bare kan slås på, men nesten er umulig å slå av.

Vel når de ikke hadde noe av disse tingene, så fikk de heller ikke noe forhold til det. De var ikke vant til og hadde slike moderne ting. Dører og vinduer hadde de ikke. Elektrisitet fantes ikke når kona vokste opp, det samme med vann inn i huset. Bading og vasking av tøy, det var å gå til nærmeste elv. Wc? Det var der det passet best det. Det var ingen stramme moderne rammer rundt levesettet, av det som vi ser som helt vanlige nødvendige ting.

Det har kommet elektrisitet der nå, og ett slags primitivt vannverk med bruksvann. Drikkevann er fremdeles de store ångene som samler opp regnvannet. Ett enkelt liv var det, og mange steder der oppe er det slik enda. De hadde ikke veier når kona vokste opp, men gikk på elefanttråkkene. Det er bare 20 år siden, at alle menneskene der oppe hadde det slik. Svigermor og alle hennes søsken, de lærte ikke å lese og skrive. De kan det ikke enda.

Nå er det veier der oppe, og folk har skaffet seg motoriserte kjøretøy. Biler er det veldig lite av, mest motorsykler med hjemmelagde sidevogner. Både som transportmiddel og privatkjøretøy. Fremdeles så har disse menneskene mye av det naturlige i seg. De kjøper ikke biler for å imponere naboene, det er nesten "folkesport" eller krav her vi bor.

Menneskene er mer åpne og ærlige, og den moderne grådigheten har enda ikke tatt tak i dem. Det er ingen store fabrikker og arbeidssteder der. Så og si alle lever av jorda, har griser, bøfler og storfe. Er og ganske mye geiter der. De fisker også i den største elva, og har til eget bruk og salg.

De lever mer i kontakt med naturen, og er fremdeles levemessig og menneskelig slik som for flere hundrede år siden. Mer åpne og gjestfrie mennesker, det har jeg aldri møtt. Men sakte og sikkert blir de "modernisert", den utviklingen er umulig å stoppe. Men de selger enda ikke sine land biter de lever av, for å vise sin "rikdom" med en ny blank flott bil. De har tuk tuk lastebiler med enkle totaktsmotorer, og de gjør jobben som gårdsbiler, familiekjøretøy og lastebiler.

Småtransport og annet, er fremdeles disse ombygde motorsykler med sidevogn. Det er plass til en hel familie på en slik kjøredoning. Jo da det er blitt motorisert oppe i fjellandsbyene, og veier det har de fått. Så de føler at de har ALT de trenger nå, og landet det vil de aldri kvitte seg med. Det er selve nerven i livet, deres gamle og sikre levebrød.
Tekst/bilder: Khon Norway ved sekretær AH.


Dører og vinduer hadde de ikke. Elektrisitet fantes ikke når kona vokste opp, det samme med vann inn i huset.
De lever mer i kontakt med naturen, og er fremdeles levemessig og menneskelig slik som for flere hundrede år siden og de er lykkelige uten det stress og mas som i et moderne samfunn...
 Tilbake til forsiden...