INNHOLDÅrgang 18. Onsdag 20. September 2017  [ 446 ]  

Registrer deg for nyhetsbrev fra The Viking & Scandinavian Expats Club. Få det direkte på din epost.
  



NorskSvenskaDansk

 


 
Mine damer og herrer
Thapan Hin 24. des 2009
Jeg er tilbake i den lille byen Thapan Hin, midt i det tidligere krokodille land.
Johna har fortalt meg at den gang de mente at de siste krokoene var utryddet gikk det mang rykter om at noen hadde klart å stikke av så jeg ser meg litt ekstra rundt når jeg er utenfor allfarvei ...

Det er skjedd store forandringer her siden sist. Endelig er familiens land delt opp og søstrene sisters er plutselig blitt landeiere. Storesøster Jeab har allerede satt i gang.

I den forbindelse var gårsdagen en spesiell viktig dag, for som Gai min sambo forklarer:
i morgen kommer det mange folk her, før arbeidet for alvor starter. Vi må servere god mat og drikke (Jeg, tenkte jeg, men sa det ikke)

For meg så det som det allerede var startet. Tomten er markert og det er gravd ut 12 hull som noen sementsøyler skal plasseres i.

Ja da er det vel bare å starte tenkte jeg, sand, sement og søyler ligger jo her allerede, men det var helt feil.

Man kan ikke starte før man har sikret seg god lykke for det fremtidige hjem, og hvordan sikres God Lykke for fremtiden?


Den hvitkledde damen har hatt tjeneste i Tempelet her og har fått inngytt en viss porsjon hellighet, men selvfølgelig ikke som de oransjekledde munkene ...
Damen i lilla er "byggherren" som også må delta i bønnen.
Jo det er som her:
Det kommer noen eldre damer. De har med seg en veldig gammel dame, hvitkledd og dårlig til bens.
Det arrangeres et bord med frukt, blomster og et grisehode som plasseres foran tomten. Og et teppe foran bordet til den Eldste ...
Deler av et banantre bindes til to av sementsøylene som inntil videre ligger på en lastebil med kran.

Røkelse tennes og den Gamle som visst har vært i tempeltjeneste og er litt hellig, starter nå med å lese bønner. Dette står på i ca 30 - 40 minutter.

Vi andre, inkludert arbeidsfolkene slapper av, prater oss i mellom, ikke jeg - for jeg forstår ikke, i stedet går jeg rundt som en dum turist og tar bilder.

Nå er bønnetimen slutt virker det som og folk samler seg om det dekkede matbordet med stor entusiasme - ikke jeg, for jeg slanker meg etter å ha fått noen kommentarer...
Jeg vet det er kjøpt inn både øl og whisky for anledningen, og jeg uroer meg litt med tanke på tidligere konstruksjon av en vinklet trapp for ca ett år siden, det huset vi bor i nå.(se tidligere reisebrev for interesserte) Det var ingen grunn til bekymring denne gangen, så det er sagt



Nå når velsignelser er spredd ut over tomten kan det egentlige arbeidet starte.
De to søylene med bananblader til høyre i bildet er nå plassert av kranbilen i de to midterste gropene etter at man har kastet blomster og mynter nedi for å sikre lykke i heimen ytterligere.
Her hjelper alle til, gamle og unge, kvinner og menn.
Nå skal vatringen av søylene begynne.
Jeg tenkte at her kan jeg sikkert hjelpe til. Jeg eier to vaterpass i Norge og ett i min condo her så jeg bør vel være tilgjengelig hvis de trenger hjelp - jeg må da være kvalifisert?
Dessuten syntes jeg det er så gøy å tenke / si: ”nå er det i vater, og vel så det...”
Tok dokker den? Som vi sier på bergensk.
Men ingen trengte assistanse virket det som. Dessuten har jeg ikke arbeidstillatelse her så det kan være det samme!

I dag er de her igjen og jobber videre. Ingen bønner i dag. Arbeidsfolkene står på.
Resten, familien, noen naboer sitter og spiller kort og har det bare hyggelig.
Formannen som leder arbeidslaget sitter sammen med de andre og spiller kort han også.
Han og jeg har funnet tonen fordi vi begge har problemer med hårfestet, men jeg har alltid hørt at høy panne tyder på høy intelligens, men det har jeg ikke klart å formidle til ham ennå. Men han trøster seg med litt Thai Whisky ser jeg.

Arbeidslaget består av tre menn og tre kvinner. Kvinnene bærer sementsekker (!) to lesser på nummer tre som trasker bortover med 50 kg. på ryggen. Hun kom ikke dagen etter. Jeg vet ikke om det har noe med sementbæringen å gjøre. Etter det starter de sementblandingen med sand, pukk, vann og selvsagt sement.
Etterpå er de (kvinnene) jernbindere (armeringen)

Mennene tar seg av det mer avanserte intellektuelle som vatring og planlegging av det videre arbeidet...

Formannen har nå trøstet seg så meget angående hårfestet at han finner det betimelig å underholde selskapet med små sangstubber.
Heldigvis har Gai slått av det enorme musikkanlegget i bilen på ca. 1000 W. som har dånet ut lenge, altfor lenge syntes jeg, og hadde det ikke vært for formannens lystige sangstubber og at hunden nettopp har snappet en pølse på pinne fra familiens treåring, vel, det er ingen påtrengende stillhet her for å si det slik...

Men nå får det være nok om byggteknikk og det sosiale rundt det.
Jeg kjøpte i forkant av besøket her på landet trådløst USB internett modem som nå er blitt tilgjengelig her. Det var helt bortkastet. Dekningen her jeg i øyeblikket oppholder meg er så miserabel at det var bare å gi opp. Så igjen var det bare å bli fraktet til nærmeste internett kafé som så mange ganger før. Så jeg ankom denne ettermiddag og fikk som sedvanlig god hjelp. Den søte og smilende damen som husker meg fra gang til gang nå, må ha jobbet intenst med engelsken.
Hennes ettermiddagshilsen, når jeg forlot sjappen denne gangen var ikke ”good morning” som forrige gang, men ”see you”... (jeg tror hun liker meg, men jeg sier ikke det til Gai, da er det slutt på internett her!) Det er hun som kjører bilen.

Sydvesten, det Bergenske og vestnorges kystikon er nå introdusert her!
”Vondt lider den fiskermann” het det ikke det?
Ingen blåfrosne valne hender hos fiskeselgerne her som jeg husker fra fisketorget i Bergen som gutt. Fiskermennene der hadde hender som øsekar og blålilla var de alltid på hendene.

I Pattaya kan du også se utenlandske menn som er kolorert tilsvarende men de har fått det i ansiktet, kan det være solen? Tatovering? Ja det også, men det er et kapittel for seg som ikke har noe i dette reisebrevet å gjøre.

Takket være en god venn som driver butikk hjemme med allehånde varer har jeg sett meg i stand til å gjøre et større innkjøp av sydvester, dette klassiske plagget fra den norske vestkyst i hissig regnvær - og det forekommer jo her i Thailand også.

Denne gule hodebekledningen ble utdelt under stor jubel og entusiasme og omtrent hele familien med stort og smått stilte opp for fotografering. Du trenger aldri si smil til thaien - så de er meget takknemlige foto objekter.
Min venn, kjøpmannen i hjemme skal få bilde som ledd i sin internasjonale promoaktivitet.


Den Norske Sydvesten er herved introdusert i Thailand og vil garantert komme til nytte i regntiden!
Hunden hadde ikke anledning til å være tilstede da bildet ble tatt. Den var opptatt med å drepe en sko.
Skyggen i forgrunnen er ikke et spøkelse, men undertegnede.
Etter alt dette følte jeg et sterkt behov for å oppsøke mitt private ”meditasjonssenter”.
Så jeg tyvlånte et av barnas sykler å la i vei de tre kilometerne det dreide seg om. Dette er et gammelt tempelområde, til en forandring uten munker, må være nedlagt virker det som.

Meg passer dette utmerket, spesielt for øyeblikket, vekk fra byggelyder, en lettere animert formanns sangskrål, skrikende treåring som ble frarøvet pølsen og det sedvanlige kvinneglam.

Så her er jeg dere tålmodige lesere som fremdeles leser, langt fra familiehuset og byggeplassens larm og vrimmel, bare meg og mine fire gamle venner som aldri motsir meg, men hører på meg med sine uutgrunnelige ansiktsutrykk.

Denne gangen føltes det ekstra behagelig, ingen munker, ingen steder det skal puttes penger på, bare meg og de uutgrunnelige.

Om man etter dette føler behov for ny utfordring ja så er den like ved.

På et lite fjell her, ca. 300 m høyt er det en trappeoppstigning som sikkert (?) ingen turist har prøvd. Som sagt tempelområdet er gammelt og virker forlatt. På toppen skinner det i en gullbelagt pagodelignende innretning.


Her er første avsats og jeg møter de første hellige - elefantene.

Her er annen avsats, pagoden, hva skjuler den i sitt indre tro? Alt er lukket og låst forlengst og forlatt virker det som.
Tredje avsats: Her ønskes jeg velkommen av den første Buddha under oppstigningen - tror jeg?

Fjerde avsats: Det begynner å bli mer himmel enn før, flere hjerteslag pr. minutt også!
Femte avsats: Jeg nærmer meg det endelige mål som skimtes øverst til høyre i bildet, men først noen trinn til, så av med skoene for å passere det lille tempelet øvets i denne trappen.

Målet er innen rekkevidde.
Her, de siste seks trinnene etter at det lille tempelet er respektfullt passert, barbent som seg hør og bør.

På toppen var den en liten passasje rundt den gylne konstruksjonen, ellers bare luft og himmel og en formidabel utsikt over store landområder, og jeg føler svimmelhet!

Nærmere himmelen kommer jeg ikke i dag i dette distriktet - tror jeg!

Jeg er fornøyd, en liten personlig triumf og bestigning som ikke medfører hverken forfrosne lemmer med tilhørende amputasjoner og hånlig presseomtale.

Status: 410 trappetrinn og iflg. min GPS - 342 m.o.h. . Egensjekk: min puls 94 per. sek.

Nå begynner nedturen, den vet jeg ender med skjelvende knær!

Nå er det julaften og thaien har adoptert skikken i forskjellig grad.
Santa Claus har de et svært bevisst forhold til, for med ham venter det gaver må vite.
Min venn Johna, Den Gamle Redaktør leder av den Skandinaviske Expats klubben er etter hvert blitt en klok og erfaren herre.
Jeg spurte ham om hvordan thaien mente julenissen så ut. Han svarte at om jeg lurte på hvordan ”min” familie mener julenissen ser ut, ja da skal jeg bare se meg i speilet...
(han snakker nok av erfaring)

Et godt og fredelig nytt år ønskes alle fra Otto.

 Tilbake til forsiden...